Våre ører er gjorts blinde,

rummets stillhet ser vi ikke ...

 

variasjon over en metafor

av Juhani Pallasmaa.

 

Asbjørn Andresen

 

 

Stillhet er en dimensjon i visse rum, i særdeleshet i rum som har et religiøst eller liturgisk program, som lyset er en dimensjon, stillheten som rumslig oppfatning tilhører arkitekturen og er ikke fravær av lyd, det handler om den type tilstedeværelse som  finnes i en konsertsal i det dirigenten løfter armene og påkaller orkesterets og publikums konsentrasjon.

Jeg tror meg ha en kreativ side som best kommer fram i samtaler, der svarene er åpne og prosessen uforutsigbar. Jeg skulle ville kalle en slik prosess en rumslig foreteelse. Samtalen tilhører ikke den private sfæren, kanskje ikke den offentlige men det skal finnes en kreativ ansats som er tydelig og ambitiøs. Jeg liker å utnytte denne siden av meg selv, å arbeide i grupper med ulike profesjoner som hver for seg har djupe kunskaper og innsikter generelt, samtidig som de er profesjonelle innen sine områder.

Det er en helt spesiell glede å se et byggverk ta form, å utvikle en rumslig kvalitet, rum av dimensjoner og størelser som ligger utenfor det tradisjonelle, som eksempel det liturgiske rummet. Det kan bare skapes i samarbeide, åpent og tillatende samarbeide. Jeg har hendelsesvis hatt de kolleger og venner som kan samarbeide om slike oppgaver, men med sannhet også opplevet det motsatte. Å kunne gjennomføre store offentlige prosjekter krever et skapende rum mellom fagfolk og et språk som åpner for deltaking og utviklende retninger.

Jeg er bedt om å beskrive et slikt samarbeide som pågår nå. Jeg skulle kunne kalle det en beskrivelse av det kreative rummets muligheter. Når samtalens konturer blir utydelige må det finnes ny inspirasjon og liv å hente i skyggene, i samtalens periferi. Således at den skapende samtidighet i gruppen blir fysisk og nærværende, av saliv sprutende presiseringer, av et skrittende omkring som gymnastiske øvelser med utstrakte armer i samtalerummet, eller med blyant frenetisk kratsende på papir, lyd av skapende nærvær.

Min nærmeste samtalegruppe består av maleren – skeptiker og poet, presten – lærd kunst- og liturgiviter, forfatter, entusiast, arkitekten – en lynskarp catcher, stoiker og optimist. Jeg er skulptøren

– kritiker, drømmer.

Gjennom samtaler skal vi utarbeide en plan for et liturgisk rum, en kirke.

Det er som å undersøke en grotte der vi søker en skjult brønn, der lyden av rennende vatten er tydelig, men retningen til kilden uklar og skjult i grottens mørke.

Jeg opplever ofte at mine egne ord er uklare og usorterte under samtalene, iakttagelser, minner, fragmenter av litteratur kommer uten tidssammenheng, og under tvilens nølende, ikke en selvreduserende tvil, mere en pågående prosess av tvil om det rumslige uttrykkets lesbarhet, dets bæring.

Vi er drømmere og som drømmere upålitelige, retningen er famlende og prøvende, stort er derfor øyeblikk av samstemmig klarhet og enighet, presiseringen i rummet og kunstens ”selvfølgelige” plass.

At kunst som solitære enheter, arkitektoniske element makter å avklare og sammenfatte rumslige kvaliteter som vi mer og mindre bærer som uklare bilder er milstolper i prosessen. Det forbausende er med hvilken sikkerhet vi selv presenterer våre forslag og med hvilken sikkerhet vi har lykkes å gjennomføre den gestaltende prosessen så langt. Vi har en fundamental tillit til hverandre i gruppen, alles ærlighet og vilje til positiv kritisk diskusjon. Og en tro på prosessens intellektuelle og åndlige dimensjon.

 

Om å bygge

Det  finnes mystik, der finnes dimensjoner som ikke er kjente, det finnes tvil, det finnes skjønhet. Den kanskje fremste arkitekturteoretiker idag, Juhani Pallasmaa, Finnland, sier det slik:

... I have been a farmhand, a construction worker, an administrator, a university rector, a graphic and product designer, etc., but I do everything through an architect’s eyes and mindset. However, I don’t mean architect as a professional, but as an archetype, a “-smith,” as it were. A blacksmith would not be a professional, but almost a mythical person. In the same way I regard an architect as a supporter of the mythical dimensions of life, not a professionalist.

Tilnærmingen til oppgaven i dette gruppearbeidet som jeg forsøker å beskrive har noe av Pallasmaa, ikke at hver og en av oss ikke er profesjonelle som utøvere av sine fag, men at vi for denne oppgaven ser oss selv som håndverkere i samme bygghytte, byggere, som leverer et kunstnerisk material, den mytiske dimensjon som Palasmaa beskriver,

Oppgaven, uten å være beskrevet i tekst, har vi forstått slik: Å bygge for en opplevelse som åpenbarer åndelighet gjennom skjønhet, så langt vi forstår hva ordet skjønhet innebærer.

John Berger har lykkes å beskrive en slik prosess i boken About looking, i avsnittet Mellom to Colmar, et gjensyn med Grünewalds Isenheimalter etter ti år mellom 1963 og 1973. Det er en beskrivelse av det å oppdage det som ikke kunne ses i et første møte, men måtte få et annet perspektiv og en annen tid for å kunne leses og oppleves.

John Berger:

Dem man ikke elsker bedømmer vi etter deres ferdigheter ... med hensyn til hvordan de fyller en kontur, og for å beskrive konturen anvender vi oss av komparative adjektiv ... som summen av deres egenskaper som kan beskrives som adjektiv.

Et elsket menneske ses på annet vis ... det beskrives gjennom verb som elsket ... med kjærlighetens verdier.

For Grunewald var verbet å male, å male Kristi liv.

Berger:

En inlevelse som går så djupt som Grünewalds gjorde kan avsløre et sannhetsskikt mellom det objektive og det subjektive.

Konklusjon:

Å kjenne en dyp kjærlighet til å skape de bilder eller figurer som kan tjene som stasjoner for håp eller medfølelse, ekstase eller mirakler, kan med Berger kalles en kjærlighetens oskyldighet, kjærlighet til kunst.

Det seende øyet ser ekoet av seg selv overalt der lyset er konsentrert.