Våre ører er gjorts blinde,

rummets stillhet ser vi ikke ...

 

variasjon over en metafor

av Juhani Pallasmaa.

 

Asbjørn Andresen

 

 

Stillhet er en dimensjon i visse rum, i særdeleshet i rum som har et religiøst eller liturgisk program, som lyset er en dimensjon, stillheten som rumslig oppfatning tilhører arkitekturen og er ikke fravær av lyd, det handler om den type tilstedeværelse som  finnes i en konsertsal i det dirigenten løfter armene og påkaller orkesterets og publikums konsentrasjon.

Jeg tror meg ha en kreativ side som best kommer fram i samtaler, der svarene er åpne og prosessen uforutsigbar. Jeg skulle ville kalle en slik prosess en rumslig foreteelse. Samtalen tilhører ikke den private sfæren, kanskje ikke den offentlige men det skal finnes en kreativ ansats som er tydelig og ambitiøs. Jeg liker å utnytte denne siden av meg selv, å arbeide i grupper med ulike profesjoner som hver for seg har djupe kunskaper og innsikter generelt, samtidig som de er profesjonelle innen sine områder.

Det er en helt spesiell glede å se et byggverk ta form, å utvikle en rumslig kvalitet, rum av dimensjoner og størelser som ligger utenfor det tradisjonelle, som eksempel det liturgiske rummet. Det kan bare skapes i samarbeide, åpent og tillatende samarbeide. Jeg har hendelsesvis hatt de kolleger og venner som kan samarbeide om slike oppgaver, men med sannhet også opplevet det motsatte. Å kunne gjennomføre store offentlige prosjekter krever et skapende rum mellom fagfolk og et språk som åpner for deltaking og utviklende retninger.

Jeg er bedt om å beskrive et slikt samarbeide som pågår nå. Jeg skulle kunne kalle det en beskrivelse av det kreative rummets muligheter. Når samtalens konturer blir utydelige må det finnes ny inspirasjon og liv å hente i skyggene, i samtalens periferi. Således at den skapende samtidighet i gruppen blir fysisk og nærværende, av saliv sprutende presiseringer, av et skrittende omkring som gymnastiske øvelser med utstrakte armer i samtalerummet, eller med blyant frenetisk kratsende på papir, lyd av skapende nærvær.

Min nærmeste samtalegruppe består av maleren – skeptiker og poet, presten – lærd kunst- og liturgiviter, forfatter, entusiast, arkitekten – en lynskarp catcher, stoiker og optimist. Jeg er skulptøren

– kritiker, drømmer.

Gjennom samtaler skal vi utarbeide en plan for et liturgisk rum, en kirke.

Det er som å undersøke en grotte der vi søker en skjult brønn, der lyden av rennende vatten er tydelig, men retningen til kilden uklar og skjult i grottens mørke.

Jeg opplever ofte at mine egne ord er uklare og usorterte under samtalene, iakttagelser, minner, fragmenter av litteratur kommer uten tidssammenheng, og under tvilens nølende, ikke en selvreduserende tvil, mere en pågående prosess av tvil om det rumslige uttrykkets lesbarhet, dets bæring.

Vi er drømmere og som drømmere upålitelige, retningen er famlende og prøvende, stort er derfor øyeblikk av samstemmig klarhet og enighet, presiseringen i rummet og kunstens ”selvfølgelige” plass.

At kunst som solitære enheter, arkitektoniske element makter å avklare og sammenfatte rumslige kvaliteter som vi mer og mindre bærer som uklare bilder er milstolper i prosessen. Det forbausende er med hvilken sikkerhet vi selv presenterer våre forslag og med hvilken sikkerhet vi har lykkes å gjennomføre den gestaltende prosessen så langt. Vi har en fundamental tillit til hverandre i gruppen, alles ærlighet og vilje til positiv kritisk diskusjon. Og en tro på prosessens intellektuelle og åndlige dimensjon.

 

Om å bygge

Det  finnes mystik, der finnes dimensjoner som ikke er kjente, det finnes tvil, det finnes skjønhet. Den kanskje fremste arkitekturteoretiker idag, Juhani Pallasmaa, Finnland, sier det slik:

... I have been a farmhand, a construction worker, an administrator, a university rector, a graphic and product designer, etc., but I do everything through an architect’s eyes and mindset. However, I don’t mean architect as a professional, but as an archetype, a “-smith,” as it were. A blacksmith would not be a professional, but almost a mythical person. In the same way I regard an architect as a supporter of the mythical dimensions of life, not a professionalist.

Tilnærmingen til oppgaven i dette gruppearbeidet som jeg forsøker å beskrive har noe av Pallasmaa, ikke at hver og en av oss ikke er profesjonelle som utøvere av sine fag, men at vi for denne oppgaven ser oss selv som håndverkere i samme bygghytte, byggere, som leverer et kunstnerisk material, den mytiske dimensjon som Palasmaa beskriver,

Oppgaven, uten å være beskrevet i tekst, har vi forstått slik: Å bygge for en opplevelse som åpenbarer åndelighet gjennom skjønhet, så langt vi forstår hva ordet skjønhet innebærer.

John Berger har lykkes å beskrive en slik prosess i boken About looking, i avsnittet Mellom to Colmar, et gjensyn med Grünewalds Isenheimalter etter ti år mellom 1963 og 1973. Det er en beskrivelse av det å oppdage det som ikke kunne ses i et første møte, men måtte få et annet perspektiv og en annen tid for å kunne leses og oppleves.

John Berger:

Dem man ikke elsker bedømmer vi etter deres ferdigheter ... med hensyn til hvordan de fyller en kontur, og for å beskrive konturen anvender vi oss av komparative adjektiv ... som summen av deres egenskaper som kan beskrives som adjektiv.

Et elsket menneske ses på annet vis ... det beskrives gjennom verb som elsket ... med kjærlighetens verdier.

For Grunewald var verbet å male, å male Kristi liv.

Berger:

En inlevelse som går så djupt som Grünewalds gjorde kan avsløre et sannhetsskikt mellom det objektive og det subjektive.

Konklusjon:

Å kjenne en dyp kjærlighet til å skape de bilder eller figurer som kan tjene som stasjoner for håp eller medfølelse, ekstase eller mirakler, kan med Berger kalles en kjærlighetens oskyldighet, kjærlighet til kunst.

Det seende øyet ser ekoet av seg selv overalt der lyset er konsentrert.

 

 

English below

Our ears have been blinded, the serenity of the space we don´t see ...

 

reflections over a metaphor by Juhani Pallasmaa

 

Asbjørn Andresen

 

Serenity is a dimension in a room that has a religious or liturgical program, like light. Serenity as awareness of space belongs to architecture and is not absence of sound, it is about the kind of presence that you will find in a concert hall when the conductor lifts his arms and calls for the concentration of the orchestra and the audience.

It is a special joy to see a building take shape, developing a quality of space, of dimensions and sizes that are out of the traditional, for example the liturgical room. It can only be created in cooperation, open and generous cooperation. Incidentally, I have colleagues and friends that are able to cooperate around such work. The carrying out of big public projects like this demands a creative space between professionals and a language that opens for participation and developing directions.

It is like examining a grotto where we search for a hidden well, where the sound of running water is clear, but the way to the well is unclear and hidden in the darkness of the grotto.

We are dreamers and as dreamers unreliable, the direction is fumbling and probing, great are therefore moments of unanimous clarity and unity, the exactness in the room and the “self-evident” place of art in space.

When art as solitary units, architectural elements, manages to tackle and summarize special qualities that we more or less carry as unclear images, milestones are created in the process. It is astonishing with which certainty we present our proposals and with which certainty we have managed to carry out the forming process this far. We have a fundamental trust in each other in the group, everybody´s honesty and willingness to engage in positive critical discussion - and a belief in the intellectual and spiritual dimension of the process.

 

About building

There is mysticism, there are dimensions that are unknown, there is doubt, there is beauty. The maybe most important contemporary architecture critic, Juhani Pallasmaa, Finland, says it like this:

… I have been a farmhand, a construction worker, an administrator, a university rector, a graphic and product designer, etc., but I do everything through an architect’s eyes and mindset. However, I don’t mean architect as a professional, but as an archetype, a “-smith,” as it were. A blacksmith would not be a professional, but almost a mythical person. In the same way I regard an architect as a supporter of the mythical dimensions of life, not a professional.

The approach to the task in this teamwork that I am trying to describe has something of Pallasmaa in it, not that every one of us is not a professional in carrying out his/her work, but that we for this task see ourselves as craftsmen in the same workshop, builders, that deliver artistic material, the mythical dimension that Pallasmaa describes.

The task, without being described in text, we have understood thus: To build for an experience that reveals spirituality through beauty, as far as we understand what beauty means.

John Berger has managed to describe such a process in the book About looking, in the chapter Between two Colmars, a reunion with Grünewald´s Isenheim-altar after ten years between 1963 and 1973. It is a description of discovering what couldn´t be seen in the first encounter, but was possible to be read and experienced with another perspective and in another time.

John Berger:

Those who you do not love you judge by their competence ... with respect to how they fill a contour, and to describe that contour we use comparative adjectives. Their total “shape” is the sum of their qualities, such as they are described by adjectives.

A loved person is seen in the opposite way … he/she is judged by verbs that can satisfy that person. His or her needs could be totally different from those of the lover, but they create value: the value of that love.

For Grunewald the verb was to paint, to paint the life of Christ.

An involvement that goes as deep as Grünewald´s could reveal a layer of truth between the objective and the subjective.

Conclusion:

To feel a deep love for the creation of images or figures that can serve as stations for hope and empathy, ecstasy or miracles, could with Berger be called an innocence of love, love of art.

The seeing eye sees the echo of itself everywhere the light is concentrated.